Informasjon

Er det lakseindustriens åpenhet som skaper tillit?

Fredag 14.juni, på nettsiden kyst.no, proklamerer Henrik V. Andersen i Norges Sjømatråd at det er laksenæringens åpenhet som skaper tillit. Han skriver at norsk lakseoppdrett for tiden får mye negativ oppmerksomhet i Norge, men at det foreløpig ikke er noe som tyder på at nyhetene fra Norge har nådd ut i verden. Andersen påpeker at nyhetene og debatten rundt fremmedstoffer i laks ikke har nådd det japanske markedet.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har store vanskeligheter med å sette med inn i Andersens virkelighetsoppfatning når det gjelder åpenhet fra oppdrettsindustrien.

Som eksempel kan blant annet urapporterte rømninger av laks fra oppdrettsanleggene nevnes. De siste årene har antall rapportert rømt fisk fra norske oppdrettsanlegg gått betydelig ned. Samtidig opplever vi stadig urapporterte rømminger langs norskekysten. Senest i Alta, hvor det rømte anslagsvis 15.000 oppdrettslaks for noen uker siden. Grieg Seafood lot være å rapportere hendelsen, og daglig leder Håkon Volden karakteriserte de påfølgende avisoppslagene som hysteri. Til opplysning kan det nevnes at det går opp ca 4.000 villaks i Altaelva årlig. Rådgivende biologer anslår at det reelle rømningstallet ligger 4-6 ganger høyere enn det som innrapportert av oppdrettsindustrien. Kan man kalle det åpenhet?

Videre eksempler kan nevnes i fleng. Hvorfor ble det for eksempel hemmeligholdt at norsk oppdrettsindustrien igjen begynte å bruke kitinhemmere (teflubenzuron og diflubenzuron) i 2010?

Hvorfor blir det fra norske myndigheter sin side hemmeligholdt at folkehelseinstituttet og VKM ikke anbefaler fertile, unge og barn spise oppdrettslaks mer enn to ganger ukentlig.

Hvorfor går oppdrettsindustrien uten unntak til angrep mot de som kritiserer måten industrien drives på? Eksempler som kan nevnes, er Claudette Bethune-saken, Maaemo, rapporten i det anerkjente fagtidsskriftet Science, og nå sist uttalelsene til overlege Bjørke Monsen og professor Bolann. Overlege Bjørke-Monsen ble erklært inhabil og beskyldt for at hun jobbet med skjult agenda, av en skyttergravs-debatterende oppdrettsindustri.

I løpet av sistnevnte debatt har forbrukerne blitt gitt en rekke nye opplysninger. Nivået av kadmium i oppdrettsfòret er fordoblet, nivået av endosulfan er tidoblet. Begge deler med norske myndigheter som den pressende part. Vi har fått vite at folkehelseinstituttet sammen med VKM i 2006, anbefalte maksimalt to måltider  oppdrettslaks ukentlig. Hvorfor er det ikke vektlagt at slik informasjon skal komme ut til forbukerne?

Når jeg leser om at nyhetene om norsk oppdrettslaks ikke har nådd Japan, tipper jeg Henrik V. Andersen er rimelig fornøyd med det. Hvor mange japanere vet at «norsk laks» svømmer rundt i et bur hele livet, at ca. 136.000 oppdrettslaks dør daglig, at oppdrettsindustrien slipper ut kloakk tilsvarende 20 millioner norske innbyggere og at norsk oppdrettindustri forbruker langt flere tonn villfisk enn den produserer oppdrettslaks.

Norsk sjømatindustri har lykkes bra med å bygge et solid omdømme i utlandet, men det frykter jeg er på et villedende grunnlag.

Nå er det uansett bra at norske forbrukere er i ferd med å bli opplyst, men det er ikke oppdrettsindustriens fortjeneste.

Skrevet av Nils Kvisgaard, Nye Villaksens Venner

Banner

One thought on “Er det lakseindustriens åpenhet som skaper tillit?

  1. Tilbaketråkk: Den norske oppdrettsindustriens marionetter | Oppdrett

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s