Politikk og forvaltning

Fiskeriministerens største problemer

I Aftenpostens artikkel «Tror det er slutt på billig laks» den 10. mars 2014,  uttalte Fiskeriminister Elisabeth Aspaker at oppdrettsnæringens problemer med lakselus og rømming var delvis løst.

Som aktiv naturforkjemper med hovedvekt på kyst og anadrom laksefisk er det intet annet enn traumatiserende å oppleve slike uttalelser fra høyeste politiske hold. Jeg har en rekke ganger spurt Aspaker om dokumentasjon for denne påstanden, uten respons. Det hele endte opp i et offentlig brev, som Aspaker tydeligvis ikke evnet å svare på selv. Yngve Torgersen, Avdelingsdirektør i Nærings- og Fiskeridepartementet sendte meg nylig et utførlig brev, som på ingen måte besvarte mitt spørsmål: Hvor har Aspaker funnet dokumentasjon for sin uttalelse?

Virkeligheten er dessverre vidt annerledes enn vår Fiskeriminister muligens har blitt servert under møte med representanter fra FHL og/eller oppdrettsnæringen.

Problemet med lakselus er stadig økende. Det er store problemer med resistens i alle oppdrettsfylker fra Rogaland til Troms. Det har ikke kommet nye avlusningsmedikamenter siden Slice ble innført i 1999. Kitinsyntesehemmerne Teflubenzuron og Diflubenzuron, som er kjent for å gi stor skade på alle krepsdyr (raudåte, reke, krabbe, hummer osv), hadde etter flere års forbud grunnet store miljønegative effekter, sin renessanse i 2010 grunnet null kontroll på lakselusbestanden. Disse avlusningsmidlene er så giftige at landbruket har forbud med å bruke de i mindre avstand enn 30 meter fra nærmeste vassdrag. Norsk oppdrettsnæring pøser flere tonn ut i sjøen årlig. Det er ingen kontroll, ingen begrensing, kun en årlig oppsummering fra Legemiddelverket, som viser hvor mye medikamenter oppdrettsnæringen har tømt i fjordene våre.

Norsk industri har tydeligvis glemt leksa si. Det har nemlig vist seg at med tilstrekkelig dyktige stortingslobbyister, er det ikke noe problem for en hel næring å skaffe seg utslippstillatelser som på ingen måte setter begrensinger hva mengde utslipp angår. Dette gjelder ikke bare medikamenter, men forbudte miljøgifter som dieldrin, toxafen, klordan, og tungmetall som kobber, kadmium, kvikksølv, metylkvikksølv, arsen osv. Artikkelen ville blitt betydelig lengre dersom jeg skulle ramset opp alt, men jeg kan i korthetens ord nevne at oppdrettsnæringens utslipp ikke bare begrenser seg til 45.000 tonn natrium og 16.000 tonn fosfor årlig, men også rundt 1000 tonn kobber og rundt 440 kg kadmium.

Dette sees tydeligvis ikke på som noe stort problem fra våre styresmakter da vi i disse dager er nødt til å innlemme oss etter EU sitt vanndirektiv, som medfører at blant annet bøndene som tidligere har gjennomgått betydelige innskjerpelser med hensyn til forurensing, nå mobiliserer for at vi skal få renere vassdrag som tilfredsstiller EU sine krav. En bedre hverdag for naturen og oss er ikke å forakte!

Oppdrettsnæringen sine utslipp er derimot nesten ikke nevnt. Høsten 2013 sendte jeg e-post til Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, Miljøverndepartementet, Miljødirektoratet og Mattilsynet med spørsmål om utslippstall fra norsk oppdrettsnæring. Ingen kunne gi meg tallene! Ikke engang oppdrettsnæringens kadmiumutslipp som utgjør 28% av Norges totale utslipp var tatt med i beregningene hos Miljødirektoratet. Det er svært forbausende, da kadmium er et av våre giftigste grunnstoffer, og er ført opp på miljøvernmyndighetenes prioriteringsliste over miljøgifter/tungmetaller som skal reduseres eller fjernes innen 2020. Dette vil jeg ganske sikkert komme tilbake til i en annen artikkel.

Regjeringen og Stortinget har nemlig bestemt at oppdrettsnæringens største utfordringer er rømming og lakselus.

Hvert år utgir Fiskeridirektoratet en statistikk over rapportert rømt laks:

Rapportert rømt oppdrettsfisk Norge 1992-2012

Som vi ser er tallet synkende, og det er disse tallene våre ansvarlige politikere og oppdrettsnæringen referer til når de skal skryte av synkende rømmingstall.  Dessverre har vi de senere år opplevd flere tilfeller av urapporterte rømminger. Ingen vet hvor stort omfang dette dreier seg om.  Rådgivende Biologer, et selskap som blant annet utfører miljøundersøkelser for oppdrettsnæringen, anslår at det rømmer 4-6 ganger så mye oppdrettsfisk som statistikken viser. Med utgangspunkt i denne uttalelsen ser utslippstallene slik ut:

Rømt oppdrettsfisk anslag rådgivende biologer Norge 1993-2012

Dette er jo sjokkerende tall, men det stopper ikke her. I Havforskningsinstituttets siste risikorapport for oppdrettsnæringen, ble det konkludert med at opptil 3% av utsatt smolt rømmer som følge av for stor maskevidde i notmerdene. Utfallet sees i denne grafen:

Havforskningsinstituttet-Anslag for rømte oppdrettsfisk og  innrapportert rømt oppdrettsfisk

Ovenstående graf er basert på at 3% av utsatt smolt rømmer som følge av for stor maskevidde i notmerdene til oppdrettsanleggene, og er nok det nærmeste vi kommer sannheten. Selv om det er anerkjente og velrennomerte faglige etater som står bak disse tallene, velger altså politikerne å ikke henvise til dem. Hvorfor er nok vanskelig å svare på, men det er i hvert fall tydelig at det politiske ønsket om fortsatt vekst ikke står i relasjon til Regjeringens og Stortingets fattede vedtak om en bærekraftig havbruksforvaltning.

Et annet problem som oppdrettsnæringen sliter med, og som fra myndighetenes side er karakterisert som den største utfordringen til havbruksnæringen sammen med rømming, er lakselus. Heller ikke her er det noen politisk vilje til å rydde opp i problemet, selv om teknologi for drift i lukkede oppdrettsanlegg har vært tilgjengelig i mange år. I 2010 ble grensen for voksen hunnlus senket fra 1 til 0,5 per oppdrettsfisk, men det er ikke fastsatt noen grense for antall voksne hunn- eller annen lus langs kysten vår. Den eneste forskningsrapporten som angir en tålbarhetsgrense for antall voksne hunnlus ble skrevet av forskerne Heuch og Mo fra Veterinærinstituttet i 2001, som anslo tålbarhetsgrensen til å være mellom 10 og 50 millioner voksne hunnlus.

Nils Kvisgård Heuch og Mo

Som vi kan se ligger antall voksne hunnlus aldri under den lave grensen og kun 20 av 63 målinger ligger under maks grense fastsatt av Heuch og Mo.

I perioden 2009-2013 økte produksjonen av oppdrettslaks med over 400.000 tonn. Ingen tiltak har medført at lusenivået er ført tilbake til antatt bærekraftig nivå. Derimot har lakselusen utviklet resistens mot alle kjente kjemiske avlusingsmidler, og næringen er i ferd med å male seg inn i en håpløs situasjon. Samtidig snakker vår Fiskeriminister Elisabeth Aspaker fortsatt om bærekraftig vekst, tilsynelatende uten evne eller visjon til å løse dagens problemer som er forårsaket av dagens driftsregime i notmerder med fri spredning av lakselus, virus, sykdommer, rømminger og utslipp.

Løsningen er der, og den finner Aspaker hos selskaper som er opptatt av å utvikle en bærekraftig havbruksforvaltning, blant annet Heidelberg Cement, Dr. Tech Olav Olsen, Akvadesign og Preline. Heidelberg Cement og Dr. Tech Olav Olsen har allerede presentert svært interessante løsninger, med flytende betongmerder som har en holdbarhetstid på 200 år og kan motstå kollisjon med skip og isfjell. Her er det ingen notvegger som kan revne, og ingen fri gjennomstrømming. I stedet for at avfallet slippes rett på sjøen og gjør oppdrettsnæringen til en av våre største miljøsyndere, vil det samles opp og forbrennes. Det er snakk om enorme mengder CO2-nøytral energi som vil være økonomisk innbringende og bidra til at Norges CO2-utslipp reduseres.

Jeg håper virkelig myndighetene tar denne ballen, men det er ikke mye som tyder på det. Når de ikke en gang evner å sette grenser som vil redusere omfanget av oppdrettsnæringens største problemer, viser det en ansvarsfraskrivelse uten sidestykke som allerede har, og fortsatt vil få store konsekvenser for det marine miljøet, kystbefolkningen og dalførene som er avhengige av den økonomiske innsprøytingen laksefisket gir.

Nils Kvisgaard

Nye Villaksens Venner

2 thoughts on “Fiskeriministerens største problemer

  1. Bekymring er det man sitter tilbage med, hvis dette fortsætter- uden tiltag i erkendelse med de rapporter der taler for sig selv. Selv om vi er i E U og underlagt deres love og bestemmelser direkte- så ser man noget af det samme herhjemme, nok i mindre målestok, men dog af stor betydning for vore fiskevand i fjorde bælter og i Åer. Så sent som i går lød det i pressen at man bare fra et enkelt havbrugsopdræt i Horsens Fjord kunne konstatere et udslip af 88 ton kvælstof. Vi har adskillige rømninger af Regnbueørreder, de såkaldte «burhøns» der drager op i vores vandløb og ødelægger gydebanker der er vital vigtig for naturlig udklægging af vore laks og havørreder, især når biologer påstår at de er t ilstrækkelig selvproducerende , og man derfor ikke klækker og udsætter smålt i pågældende å. I tillæg til dette er der Skarven i stort antal og Oddere der gør et kæmpe indhug i bestanden, men de er fredet de fleste steder.
    Det virker som at man taler for døve øren, og det er det kommercielle og øget produktion der er det eneste der tæller , selvom der er mange der kan fortælle om ulemperne ved sådant.
    Venligst
    M. Kristensen

  2. Lakselus nevnes bare til Troms, men den er jo i Finnmark og de driver jo med avlusning i stor stil efter som jeg har skjønt. Og når de gjelder lus er jeg .godt kjent med den, jeg drev pelsdyrfarm fra 65 til 82 å hadde veldige problemer med lus.Det ble brukt gift av forskjellig slag, men den overlevde alt.-Så den er spesialist til å unngå døden.Du får bukt med den en periode å så er den tilbake.Til slutt, efter at farmen var lagt ned, tok jeg og brente alt og da var jeg kvitt lusa.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s