VILLAKSENS SISTE VERS

Figur 1. Fangst av anadrom laksefisk 1984-12. Y-akse representerer fangst i % av 1984-nivå. Blått er for fylker uten oppdrettsnæring. Grønt er for fylker med oppdrettsnæring. Data fra SSB.

En gjennomgang av SSB sine fangsttall for anadrome laksefisker i sjø og elv i perioden 1984-2012, viser bekymrende og variable tall for villaksbestanden. Samlet sett har fangsten i fylker med mindre enn 13 oppdrettslokaliteter økt med 147%, med 27.000 kg.

I fylker med lakseoppdrett ble det i 2012 fanget 41% laks og sjøørret av 1984-nivå. Fangsten har i disse fylkene minket med 970.000 kg.

Det er i Hordaland og Nordland vi ser den største nedgangen, med henholdsvis 26% og 17% fangst i 2012 sammenliknet med 1984. Disse fylkene produserer mest laks og har flest oppdrettsanlegg.

Når det gjelder antall stengte lakseelver per fylke per 2012, ligger også Nordland (56), og Hordaland (13) på topp. Samlet antall stengte lakseelver i 2012 var 124. Noen av elvene er stengt grunnet gyro og vassdragsregulering, men når vi vet at flesteparten av de stengte lakseelvene ligger i fylker med oppdrettsnæring, gir det en sterk indikasjon på at det er dagens oppdrettsregime som er hovedproblemet. I Hardangerfjorden som er et av Norges mest oppdrettsintensive fjordsystemer, er 10 av 12 lakseelver stengt for fiske.

Fangsttallene for 2013 ser også meget dystre ut, med kraftig nedgang i nær sagt alle lakseelver. En lang rekke tiltak som er innført for å begrense uttaket av villaks, viser seg dessverre uten ønsket effekt. Fra å ha et bærekraftig uttak av villaks på 1.500.000 kg, kan vi i dag ikke en gang høste en tredjedel.

Samtidig når produksjonen av oppdrettslaks stadig nye høyder. Noen få aksjonærer fyller bankboksene med store utbytter på bekostning av tusenvis av sjølaksfiskere, elvefiskere, elveeiere og lokalsamfunn som er avhengige av den økonomiske gevinsten og arbeidsplassene elvefisket gir. Over 100.000 mennesker anser laksefiske som en viktig del av sin rekreasjon. Frustrasjonen brer seg, og det er ikke så rart når innsiget av laks langs hele kysten snart tilsvarer antall oppdrettslaks i en merd.

Vår fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen har gjennom sin eierandel i oppdrettsselskapet Sinkaberg-Hansen høstet mange millioner i utbytte, samtidig som hun har styrt sitt embete til vanskjøtsel av villaksen. Fordi lusesituasjonen kom ut av kontroll, innførte hun i 2010 vekstfrys i antall oppdrettslokaliteter. Flere miljøvernorganisasjoner spratt champagnekorken. De visste ikke at de ble lurt. I frys-perioden økte nemlig produksjonen med 390.000 tonn, uten at LBH eller andre ansvarlige politikere hevet så mye som et  øyenbryn. Nå skal produksjonen igjen utvides med såkalte «grønne konsesjoner» hvor  oppdretterne kan velge om de vil ha lav rømming eller lite lus. Det er dessverre et spill for galleriet, da myndighetene ikke har sanksjonsmuligheter ved regelbrudd. Uansett har LBH gjennom «grønne konsesjoner» innsett at næringen har et miljøproblem, og en kan med undring spørre seg hvilken farge hun mener de andre konsesjonene har.

Stadig økt produksjon av oppdrettslaks gir også mer lakselus og sykdommer som smitter passerende villaks og sjøørret. Nå står det 400 millioner oppdrettslaks langs kysten vår. Ikke bare slipper de ut kloakk tilsvarende 20 millioner nordmenn, med på lasset slippes også en cocktail av medikamenter urenset ut i sjøen.

Uten bruk av de ekstremt giftige kitinhemmerne teflu- og diflubenzuron, ville antakelig norsk oppdrettsnæring ligget brakk for flere år siden. Kitinhemmere er nemlig det eneste medikamentet som fungerer effektivt til avlusing. Oppdrettsnæringen skryter uhemmet av sin «miljøvennlige» bruk av leppefisk, men tall fra Fiskeridirektoratets nettsider viser at det i snitt ble brukt litt over 10 leppefisk per lokalitet i 2012. «Luselaser», som er en ny behandlingsmetode skal visstnok kommersialiseres i løpet av 2014. Det kan bli spennende å se hvilke resultater dette prosjektet gir, men jeg levner ikke mye håp. Oppdrettsnæringen har hatt en lei uvane med å lansere tekniske nyvinninger som ikke viser seg å ha effekt med hensyn til villaksens situasjon. Etter mangeårig forskning har oppdretterne fremdeles ikke funnet ut hvordan de skal merke fisken, slik at den kan identifiseres ved rømming. I andre land har merking av oppdrettsfisk vært i bruk i mange år.

En merd kan inneholde opptil 200.000 oppdrettslaks, med 0,5 lus per fisk. Et slikt anlegg kan under optimale forhold produsere 3  millioner lakselus i døgnet. Det tilsvarer omtrent halvparten av den potensielle luseproduksjonen til vår samlede villaksbestand.  Lakselusen er dødelig nok i seg selv, men når vi vet at den i tillegg bringer med seg et vell av sykdomsfremkallende virus, gjør det situasjonen langt verre. I 2012 ble PD(Pancreas Disease)-smitte registrert i 137 lokaliteter. HSMB (hjerte- skjelettmuskelbetennelse) er også en hyppig forekommende sykdom som forårsakes av PRV-viruset. Begge disse sykdommene har dødelig effekt på villaks som blir smittet, og spiller antakelig en stor bestandsregulerende rolle. Smitteoverføring fra oppdretts- til villaks er noe som norske myndigheter tydeligvis ikke har interesse av å forske på, og det kjøres nå et prosjekt i privat regi av Salmoncamera.

Forhenværende fiskeriminister Helga Pedersen uttalte i 2009: «All utvikling av sjømatnæringen skal være bærekraftig og da mener jeg den ytterste betydning av begrepet. Det skal være økologisk bærekraftig, økonomisk bærekraftig og rettferdig fordelt».

I en nylig undersøkelse utført av bladet Jakt&Fiske svarte nær sagt alle politiske partier at de ønsket en bærekraftig og strengt regulert oppdrettsnæring. Virkeligheten er fjern mellom politiske ord og handlinger.

Riksrevisjonen fastslo i 2011 at oppdrettsnæringen ikke er bærekraftig, og at den har bestandsregulerende effekt på sjøørret og villaks. Politikerne erkjente at rapporten traff, men hvilke tiltak ble gjort?  LBH uttalte at myndighetene allerede jobbet med 29 av 32 tiltak, men presset på villaksbestandene fortsetter å øke.  Derimot har hun gjennom en ny akvakulturlov bestemt at villaksen i gitte situasjoner må vike for oppdrettsnæringen. Hun har også strøket arbeidet med Hardangerforskriften.  Disse vedtakene må snarest omgjøres, og oppdrettsnæringen må inn i lukkede anlegg.

Nå er det villaksens siste sjanse.

Nils Kvisgaard